Til Per Christian, Mina, Victoria
og ellers til dem i slekten som måtte bry seg om et brev som dette.
Skrevet av Sigurd Frigland 2007/08
"Din egen dag er kort, men slektens lang" heter det i et dikt. Tro om det ikke er noe beroligende i det: et trekk hos de fleste mennesker er vel at de ikke liker at alt i livet tar slutt. Slekten tar ikke slutt - iallfall ikke i den videre omfang vi bør se den. Og så er det noe spennende i å tenke på hvorledes de som gikk foran oss levde, hva de gjorde, og kanskje tenke oss til hva de tenkte?
0ldeforeldre har man fire par av. Per Christian, Mina, Victoria har ett par av dem felles: Astrid, min mor, som vi alle kalte Farmor i de siste førti år av hennes liv, og hennes Sigurd, også kallet Farfar, men han døde jo mange år før henne.
De kom fra helt ulike deler av vårt land. Astrid fra Kirkøya, den største av Hvalerøyene i Østfold; Sigurd fra Hokksund på Øvre Eiker i Buskerud. To ulike deler av landet: Hav og skog, seil og tømmer, torsk og laks, måke og tiur, kobbe og elg, portvin som ble hentet hjem fra England på egen kjøl - brennevin som de brente selv i kjelleren eller på låven. Kanskje slo ulikheten inn i disse menneskene våre: salt sjø og vind i håret og lett på foten mot tyngre skritt og tausere måte å være på. På Hvaler hastet de nok mer i vei med sine gjøremål, i Hokksund red de nok ikke bestandig den dagen de salte.
De aller fleste av oss har det vi kaller "røtter", steder vi føler oss hjemme, der det ofte bor eller bodde folk vi vet om, steder vi husker noe om og som derfor har betydd og fremdeles betyr noe for oss. Astrids og Sigurds røtter var for henne Hvaler og for ham Hokksund, røtter som vi har arvet på en måte. Men som voksne vokste jo livene deres sammen, og de fikk i tillegg røtter sammen: Skien og Bekkestua, som vi da står enda nærmere.
Så de vesentligste stedene vi kommer til å snakke sammen om i dette lange brevet blir da Hvaler, Hokksund, Skien og Bekkestua.
H V A L E R
Astrid ble født 17. oktober 1896, datter av Mina Randers Andersen (1866-1948) og skipskaptein Hans Fredrik Andersen (1865-1911). Det var så vidt noen ute i verden hadde begynt å fable om, og eksperimentere litt, med biler og flymaskiner, men her opp i Norden hadde vi knapt hørt om det. Telefon og radio var oppfunnet, men ingen vanlige hjem hadde det dengang. TV og PC hadde ingen drømt om. På kjøkkenet hjemme hos Astrid var det ikke dypfryser, ikke mixmaster, ikke varmt vann i kranene. De fleste stedene måtte de nok ut til brønnen å hente vann. Så det ble masse å gjøre hjemme på Granbakken på
Skjærhalden, der Astrid vokste opp. Mor Mina kom fra Halden, far Hans Fredrik var fra Rønningen, en gård et godt stykke inne på Kirkøya, der tippene på den siden av slekten har bodd siden 1830. Graven til Hans sine foreldre, Arnt Joachim (1828-1904) og Sophie Christine Andersen (hun født Schrader 1831, d. 1919), tipp-tipp oldeforeldrene deres, ligger noen få graver til høyre, inne ved muren, når man går inn til Hvaler kirke gjennom frontinngangen. En fin middelalderkirke hvor dere finner bilde av presten Randers i museet på kirkeloftet.
Rydningen het gården opprinnelig, men det var vel lettere å si Rønningen, så det ble navnet. Mange navn er endret på den måten. (Hougsund til Hokksund, Bergrheim til Bærum). Første gangen gården er nevnt, er i 1472 da Gro Alfsdatter ble eier - etter faren Alf Haraldssøn. I 1616 ga en kvinnelig eier gården til Kongen. Hvorfor det tro? Kunne hun ikke betale en kommende skatt og ville komme kravet i forkjøpet?
Eller ville hun kanskje innynde seg hos øvrigheten slik at mannen eller kanskje en sønn skulle få en betydningsfull stilling? Den gang var det slik at man kunne kjøpe seg et embede. Så noen fremgang er det jo blitt i samfundet vårt - .
Etterat Moss fogderi hadde eid gården en stund, gikk den over til Eker prestebol og på vegne av denne, makeskiftet Hannibal Sehestad i 1649 igjen Rydningen til Kongen. Eiendomsretten til mange av gårdene på øya og inne på fastlandet pendlet i de tider frem og tilbake mellom Kongen og Kirken. I 1762 var gården igjen på Kongens hånd, men ble da ved auksjon solgt til kapteinløytnant Jens Kiøge og deretter ble igjen privatpersoner eiere.
I Hvaler bygdebok I, som disse opplysningene er hentet fra, står det noe rart og spennende: I 1659-60 ble gården plyndret av fienden to vintre på rad! Hvem var fienden tro? Og hvorledes kom den helt inn til Rønningen?
Så går en del kjente Hvalernavn igjen som eiere av Rønningen inntil 1830 da "vår" Helge Beronius Andersen ble eier. Med konen Elen Christine Halvorsdatter hadde han fem barn, blant dem Arnt Joachim som ble gift med Sophie Christine.
Hvaler består av omkring 200 øyer, men det bor folk bare på de 24 største og Kirkøya er størst. Da Astrid sluttet på skolen i 1910 bodde det bare 4000 mennesker på alle øyene tilsammen.
Sjøfart og fiske var selvfølgelig viktigste næringsveier for Hvalerfolket. Det sies at flere matroser fra Hvaler var med Tordenskjold. Han holdt seg meget i og omkring Hvaler. I 1801 var flere orlogsmatroser fra Hvaler med i slaget på Kjøbenhavns red, og fire av dem falt der. I 1807 - etter at København var bombet av engelskmennene - ble flere sjøfolk fra Hvaler tatt av engelske kryssere og satt i forvaring - "i prisonen" - i England til freden kom. Henrik Ibsens Terje Vigen-dikt forteller fra den tiden.
Astrids far, Hans, var blant de 50 skibsførere! som bodde på Hvaler i 1910! Rønningen var et gårdsbruk, hverken stort eller - 3 -
lite, men Hans hadde to brødre, Arnt og Jonas og en søster Mina, så alle kunne ikke bli boende der. Det passet for Hans å være på sjøen. Han ble en dugelig sjømann og fikk tidlig egen skute, formodentlig med god hjelp av far Joacim, som også eide skip. Hans seilte med sin skute Refundo til Arkangelsk i Russland og til Bristol i England, mest med trelast, men også med annet stykkgods. Fredrikstad var hovedlaste- og losseplassen. Ennå går jo byen under navnet Plankebyen.
Som gutt syntes jeg det var gildt å høre denne historien om bestefaren min: En gang oppunder jul ankret Refundo opp ved brygga i Fredrikstad og måtte bli liggende der for det var mye is rundt Kirkøya. Da tok Hans på seg skipperfrakken sin og på skøyter sto han ut over isen for han ville hjem til jul til familien sin. Her og der drev isen som svære flak, og da åpnet Hans frakken sin og med godt tak i frakkeskjøtene tok han rennefart og hoppet over råkene. Han var en livlig og meget likandes kar, men hans kone Mina var nok ikke bare fornøyd da han fant på å ta tolvårige Astrid med som lettmatros på et tokt til Bristol i 1911. Men Astrid var storfornøyd.
Jeg møtte dessverre aldri denne staselige bestefaren min. På et annet tokt til England i 1911 gikk skibet han den gang eide, Caprice, ned i en storm utenfor Kings Lynn på Englands østkyst, og alle omkom. Syv ble funnet, men ikke identifisert. De ligger gravlagt på tre kirkegårder ved Kings Lynn. Dronning Maud ga ordre til at det skulle legges kranser og plantes eviggrønne busker på gravene. På Hvaler kirkegård - på det store monumentet over dem som ble borte på sjøen - vil dere finne navnene både på Hans og mannskapet hans.
Hans og Mina hadde åtte barn, to gutter Gunnar og Arnt som begge døde tidlig og som jeg da heller ikke møtte, og seks døtre: Marie, Astrid, Sofie, Anna og tvillingene Rebekka og Elisabeth; den første kallet Maja og den siste Lisa.
Det var ikke greit å sitte igjen som enke med seks døtre.
Forsikringstanken var ikke slått igjennom i Smaalenenes Amt og slett ikke i Hvaler herred. Mina følte ekstra tungt at alle de andre sjøfolkene som omkom, var med på skipet til hennes mann.
Nå hadde nok skipper og mannskap diskutert om de skulle sette til havs eller ligge og vente - og betale dyre havneavgifter - som ville redusere felles inntekter på turen.
Enkene hadde ikke mye å rutte med - ikke alle hadde eget hus som Mina. Hun gikk ofte rundt med kurven sin til de andre enkene, men det rakk jo ikke så langt.
Noen måneder etter forliset fant hun at hun måtte selge Granbakken, det koselige skipperhuset på Skjærhalden, og reise inn til den eldre søster Mina Randers Christiansen, også enke, som hadde kommet godt i gang med en manufakturbutikk i eget hus i Sandvika. Husrom ble skaffet i en gammel gård i Apotekerhaven, og der begynte Mina "Fru Andersens
Spiseforretning" mens Maja hjalp til der, og Farmor begynte i butikken til tante Julie. De fire andre jentene gikk på skole.
Spiseforretningen ble raskt stedet hvor ungkarene og håndverkerne fant sine gode og rimelige måltider, og snart kunne Mina leie seg enebolig ved elven. Dette huset er idag formodentlig Sandvikas eldste og er fredet. Det store Løkke ligger på oversiden av gaten, Minas hus på nedsiden, begge på østsiden av elven. Fem av jentene - tantene mine - fant i tur og orden sine ektemenn i Sandvika: Maja rørlegger Frans Städe,
Sofie litograf Thorleif Brustad, Anna teknisk tegner i NSB
Finn Sveia, Rebekka stasjonssjef Ola Kummervold og Lisa butikksjef Thomas Hole.
Barnebarna deres er mange, og alle bor på Østlandet. De er jo deres ikke så veldig fjerne slektninger. De seks jentene til Mina holdt tett sammen. Hver bursdag og jul var det selskap med "hele hurven" som de kalte seg. Etter at mor Mina døde, fortsatte de med laks og jordbærselskap på hennes bursdag, 25.juni, i alle år. Til slutt var det bare Astrid og Rebekka igjen, men de holdt stand til Rebekka satt igjen alene.
De seks var en fantastisk flokk: vakre, sterke, sprudlende, snilde og gjestfrie. Og ganske fritt-talende, særlig tvillingene - som forøvrig gjorde seg vel kjent i Bærum da de spilte Tuppen og Lillemor på den store Båtrevyen på Kadett-tangen i tredve-årene. De to tendte ganske raskt hvis noe ikke holdt mål, og de sa fra så det hørtes. Om Vårherre hørte følgende, er jeg nå ikke sikker på, men det var dette som skjedde: Det var i det harde krigsåret 1944 - ingen hadde noe mer igjen i kroker og skap av godterier som var noe. Lisa bodde i 4. etasje på Sinsen. Naboen var enke, invalid og sengeliggende. Lisa hadde fra tid til annen en søster hos seg til å passe minsten, så hun selv kunne gå på sykebesøk.
En slik dag fant hun frem den siste platen med sjokolade og med melkerasjonen til minsten og en kremskvett hun hadde fått i Lommedalen, laget hun en stor varm mugge med sjokolade med krem til, satte herligheten på et brett og gikk ut på verandaen for som vanlig å skreve over rekkverket til naboen. Hun gled på isen, og hele brettet for ut over Sinsendalen. Ennå skal det være folk som husker hennes knytteneve mot himmelen og hennes tordnende røst: Dette skal du ha igjen! Før jeg forlater denne delen av slekta deres: Etter at de seks søstrene var døde, fant deres barn at de ville ta opp igjen laks- og jordbærtradisjonen i juni - med våre ektefeller - og det har vi mye glede av.
Og så hender det jo en sjelden gang at noen av oss tar en tur til Hvaler. Første gangen Einar var der, var med Farmor. Da lurte han på om hun var i slekt med alle for overalt måtte de inn til kaffe og kaker. Å bade på Storesand er fremdeles en opplevelse og likeldes å gå i den gamle kirken og opp på loftet og se på bildet av presten Randers. Og hvis dere nå går opp bakken ved Rådhuset for å finne Granbakken et stykke oppe til høyre, så må dere ta en titt på det lille koselige skipperhuset på venstre hånd rett før Granbakken. Der bodde tante Lulla, Farmors kusine, som vi i så mange år hadde mye hygge og moro sammen med. Hun også var enke - etter kaptein og senere havnefogd Holter i Sarpsborg /Fredrikstad og måttte vel være vakreste damen på Hvaler - tilogmed de seks søstrene medregnet. Og gøyal. Hver sensommer meldte Farmor og jeg oss i telefonen for en week-end og da ble vi alltid møtt med: "Hjertelig velkommem - da skal vi bælme rødvin!" Hun var
virkelig blant de aller fornemste på øya, så dette utbruddet hadde Farmor og jeg stor moro av. En av de artigste historiene hun gjerne fortalte etter den første Burgunder, var denne: Rett etter bryllupet måtte kaptein Holter seile til Frankrike. Dette var under første verdenskrig så det ble en særdeles tårevåt avskjed. Nå hadde Holter innflytelse i rederiet så han telegraferte hjem og fikk sin Lulla med på neste båt - han ventet i Frankrike. Da båten var på vei inn i Britiske kanal, fortalte Lulla, så ble de forfulgt av en tysk ubåt, og situasjonen var meget kritisk. Da gikk Lulla opp på broen: Nå må De gjøre Deres ytterste, kaptein, husk at jeg er nygift!
Men nå må vi over til
H O K K S U N D
Hokksund ligger på begge sider av Drammenselva, et drøyt kvarters kjøring nord for Drammen. På østsiden går hovedveien nordover til Modum og Sigdal, og over broen mot vest går veien til Kongsberg. På 16-1700-tallet ble malmen fraktet til Hokksund fra sølvgrubene, med hest og kjerre og så ombord i lektere og skibet ned til Drammen - som den gang var av våre største og viktigste byer. Og på elva ble det fløtet tømmer i hundre år - farfar Sigurds yngre bror, Ludvig eller Bu som hele Hokksund kalte ham, var en av basene for fløtingen.
Onkel Bu var en staselig kar, kjent skytter og jeger og laksefisker og back på Eikers A lag. Men han giftet seg aldri. En nabo av ham fortalte meg engang at Bu og bestevennen ble glad i samme jenta, men så ble bestevennen Skytterkonge det året, og så gikk det som det gikk. Men gode venner ble de hele livet. Onkel hadde lite penger og bodde meget enkelt, men lot seg aldri merke med det. Gaver skulle være små og bare til jul og bursda. Når det oppsto situasjoner som krevde større uttelinger sa aldri onkel at det hadde han ikke råd til. "Nei dette bruker jeg ikke penger på" sa han da. Men en gang det i
1936 var landskamp på Ullevål mellom Sverige og Norge, fikk jeg brev fra ham i god tid: Sørg for to billetter til deg og meg og det skal være de beste.
Diplom fikk han etter krigen for sin innsats for å holde Holtergruppa - en spesiell Mil.org. organisasjon - med ammunisjon. Han hadde hemmelig kott med krutt, kuler og hylser og var vel vant med slik jobb fra skytebanen.
Hokksund var Drammenselvas St. Louis. Skulle dere synes at det var vel meget sagt, så vil jeg svare at St. Louis hadde f. eks. ikke noe Kongsberg i nærheten. Men etter 1945 ble tømmerfløtimngen på elva mer og mer utvannet. Nå går tømmertrafikken på lastebiler, og dessuten er de store cellulosefabrikkene langs vassdraget nedlagt. Den store jernbanestasjonen ligger rett vest for elva, og den gamle middelalderkirken Haug litt lenger vest. Hokksund het forøvrig Hougsund og Haugsund i gamle dager, men det ble det tydeligvis for tungvindt å si! (Dere husker Rydningen?) Her ble Sigurd født 28. november 1892. Han hadde en eldre bror Johan, en yngre Ludvig som nevnt og så søsteren Dagmar. Dagmar giftet
seg med bakermester Erling Østby, og de to var med å sette Sandvika på Bærumskartet. Foreldrene til Sigurd het Kristiane Larsen og Martin Fredriksen. Martin hørte til urinvånerne, men Kristiane kom nok fra Modum - .
Boka Røgeberg-Strøm slekten tar dere med tilbake til
deres tip-tipp-tipp-tipp oldefar Even Evju (1763-1815); deretter fulgte Fredrik Evensen (1795-1853) og videre mot vår tid Johan Fredriksen (1826-1903), Martin Fredriksen (1852-1933) og til hans sønn Sigurd (1892-1975) I samme boka finner dere gode og djerve portretter av deres tipp-oldeforeldre Kristiane og Martin. I stedet for tipper og årstall i så og så mange ledd, hadde det vært mer interessant å vite hva de hadde drevet med. Men det kan det ennå forskes på! Even og Fredrik og Johan var sikkert med som sundmenn - fraktet folk over elva. Johan, som ble født i 1826, bodde også rett ved elven og hadde boder og båt og drev "skibshandel". Som barn hørte jeg at han var kallet Storjohan og bar 50 kilos sekker, en under hver arm, opp fra båten og inn i boden sin.
Min bestefar Martin var tømmer- og trelasthandler, og økonomien gikk opp og ned sammen med de priser papirfabrikkene nedover elva ville - og kunne - betale. Og hva bøndene fant at de kunne - eller ville selge for. Det ble bare Sigurd som fikk utdannelse - og hvilken utdannelse var ikke det i Hokksund den gang: Først middelskole på den nyåpnete skolen i Hokksund og deretter handelskurs i Drammen!
Kristiane måtte ofte snu på skillingen og sy om klær og trengte penger til stoff og sysaker. Så hun var flittig kunde i manufakturbutikken til frk. Sørensen i Stasjonsgata. Dit var det kommet i 1918 en ung Astrid (som ble vår Farmor) fra Sandvika, som hadde svart på annonse i Aftenposten om post hos frk. Sørensen. Kristiane fant fort ut at dette var koneemne for Sigurd. Astrid hadde ikke vært mer enn et år i den nye jobben før frk. Sørensen gjorde henne til kompanjong.
Men kort tid etter måtte hun gi fra seg kompanjongen til Sigurd. De giftet seg, og nå var det Sigurd som svarte på annonse fra Sam Eyde - han trengte folk til sin store forretning på Rjukan. Så var det Sigurds tur til å avansere i forretningsverdenen, mens Astrid fødte Rolf og ble opptatt hjemme. Sigurd likte seg godt i Rjukan, ble bestyrer for forretnigen og gikk på kveldskurs i engelsk som Sam Eyde satte igang. Men farmor fant ut at henns barn skulle ikke vokse opp i en by som var uten sol lange tider om vinteren. På Hvaler hadde det jo ikke vært en liten knaus engang som stengte for sola.
S K I E N
En dag falt Astrids øye på et avertissement om en manufakturbutikk i Skien som var til salgs. Det passet som hånd i hanske for den lille familie - ble nok Sigurd fortalt - og før han fikk sukk for seg var de etablert i egen forretning i Amtmand Aallsgate 21 - i 1920 var det vel. Og butikken i Aalls gate gikk strykende. Festlig var det å høre Farmor fortelle om hattekuppet. Hun hadde vært på innkjøp i
Kristiania (så det var før Oslo fikk tilbake sitt gamle navn) og på et lager der så hun i et rotete hjørne en diger haug med sorte, støvete filthatter. Hun spurte hvorfor de lå der og tok opp plassen og tilbød seg å overta dem for femti kroner. Og grossisten var glad til - kanskje.
Og så gikk hattepullene en ny tid i møte. På bakrommet i J. Aalls gate ble de børstet, fuktet og presset, noen oppover i optimistiske Parisbuer, noen nedover i interessante Garbobuer - og derette pyntet med bær og blomster. Og så annonser i Varden - og så gikk Skien hattesesongen i møte - en by som slett ikke visste at det var noen slik sesong. Til 17. mai var alt utsolgt. Om kvelden gikk de på kino, men de satt såpass langt bak at de fikk ikke sett noe av filmen p.g.a. alle hattene! Så festlig 17. mai hadde de aldri hatt, hverken før eller siden.
Ellers hadde de det vanlige utvalget som manufaktur-forretninger på den tiden hadde: vanlige klær til alle aldre og gardiner og sengeutstyr og duker. Og godt gikk det. I Varden startet de sin annonse "serie" som var noe helt nytt: teksten ble tegnet inn i en ballong og dermed ble det jo mye hvitt i annonsen, som tiltrakk seg oppmerksomhet.
Heldigvis for dem var Skiens tidligere meget strenge pietisme veket grunnen for en mer avslappet holdning. En generasjon tidligere var det en sekt i byen som bl. a. fant at det var synd å bruke gardiner for vinduene - grunnen skulle være den at den Helligånd ikke kunne komme inn gjennom gardiner.
Av og til - når de fikk barnevakt til Rolf, slo de seg løs og gikk på Høyers Hotel`s aftenoppdekning. Det var nok en rar følelse til å begynne med - de to fra Hvaler og Hokksund. Da følte de nok at meget hadde lykkes for dem. Men jeg satte en stopper for denslags utskeielse - da jeg ble født i 1922. Det ble for meget for barnevakten deres.
De seks årene i 1980-årene jeg var med i styret i Ulefoss Senter, pleide jeg på hjemveien å overnatte på Høyer. En gang ble vi gjestene bedt om å fylle ut et skjema. Blant annet ble det spurt om vi hadde vært på Høyer tidligere. Jeg svarte at: Her har jeg vært mange ganger og fra før jeg ble født! Etterpå ble jeg jo bedt om en forklaring, og jeg kunne da sole meg i atskillig atskillig oppmerksomhet.
Det var kanskje noen engstelse for butikkens fremtid i J. Aallsgate. Den store skofabrikken var nærmeste nabo på baksiden og trengte nok mer plass, så da plustelig et nabohus tvers over gaten - i Dueslaget - var til salgs, slo de til. Men Farfar var jo meget høy, og da de inspiserte herligheten nærmere, slo han hodet i taket et par steder, og så solgte de omgående. Men da hadde de erfart at de kunne jo både kjøpe og selge eiendom, og så våknet lysten på hovedstaden og forretning der.
I 1923 var det vanskelige tider. Banker var truet og engstelse rådde. Da de hadde fått Vibesgt 9 ved Majorstua på hånden i meget kort tid, averterte de butikken mot kontant oppgjør og tømte kontoen resolutt i Skiens bank og dro på toget med hele kjøpesummen for Vibesgate i veskene sine.
Skien ble forlatt og Amtmmand Aallsgate 21 fikk vi ikke se igjen. Farmor og jeg dro til Skien (i 1988 var det kanskje) men da var huset borte. Siden skrev jeg til Skien kommune og i brev av 30/6.94 skriver Oppmålingsavdelingen: "Eiendommen Amtmand Aallsgate 21 ble sammenføyd med Byfogd Pausgate 10 i 1947. Utover dette kjenner vi dessverre ikke til eiendommen."
Vi kom ikke tilbake til Skien - men Høyer - stuen - hvi går verden så langsom t ffemover - må vel være samferdelsmiiterem. Jeg treff AA AA Slusene Victoria Ullefoss ---
Dalen - jeg inviterete Åge Sam og Kristian.
Men Farmot og f. kom altså til Krisiania fra Skien.
Å være gårdeier og bo i gården hvor de også hadde butikk - samt to små barn ble nok slitsomt, så de flyttet boligen til Hammerstadgaten. Inntil farmor fant at barna måtte bo på landet, og så ble annonsene saumfart igjen. Og der lokket en villa med to måls tomt fredelig beliggende i Birkelundsveien 1 på Bekkestua i Bærum, og det ble
B E K K E S T U A .
Da var Rolf ni år og jeg snart syv. Rolf hadde gått to år på Bolteløkken skole, men nå skulle vi da gå på skole sammen.
Farfar reiste ut og inn til Vibesgate, men Farmor måtte jo være på landet sitt med barna. Det fant hun kjedelig i lengden så hun tok ned porten, tok spistuen til butikk, slaktet våre kaniner, gjorde hull i gjerdet ned mot trafikken og satte et nymalt kaninbur der - uten halm og hyller, men nå med stor, flott glassrute og dekorerte der med bluser og hatter og stoffer.
Spisestubutikken fikk snart slik fart på seg at Farfar nok lurte på hvorfor han skulle mase med Vibesgate. Så da et lokale ble ledig på Bekkestua, ble Vibesgate solgt og våre foreldre kunne nå bare gå over broen til vår større forretning
der, og vi kunne flytte fra kjøkkenet igjen og spise i egen spisestue.
- 8 -
Det var morsommere å drive forretning i egen gård, og villatomten var stor nok til et bygg ned mot hovedveien, Gml. Ringeriksvei. I 1937 va bygget ferdig, det som idag er osten i
i Bærumsveien 210. (Vår del av Birkelundsveien hadde måttet vike for Bærumsveinavnet.)
I 1937 var Rolf ferdig med 3. middel og jeg med 1. middel på Stabekk kom. høyere almenskole - på berømte rektor Johan
Hertzbergs skole. To lektorer hadde funnet at elevene burde få inngående kjennskap til tysk kultur og sprog, og de arrangerte en omfattende Schùleraustauschung. Vi fikk to tyske gutter Dietz og Max boende på våre gutteværelser i hele juli, og så dro alle som var med i ordningen til Hamburg og ble innkvartertder hos våre respektive venner i hele august.
Dette var en kjempeopplevelse i "de harde trettiåra". Noen av oss hadde vel vært i Strømstad, men det var nok toppen av utenlandsreiser til da. Vi snakket etterhvert flytende tysk, og familien Grashof i Dorfstrasse 13 i Rahlstedt, der jeg bodde, sendte meg daglig til kjøpmannen, der jeg handlet brot und gemùse og det vi ellers trengte. Mange av oss kundene hilste med hånden løftet og Heil Hitler når vi kom inn i butikken.
En kveld ble alle norske og tyske deltakere hentet til en germansk kveld ved havet. Der talte ungdomsministeren Baldur von Schirach og etterpå tordnet det fra tusen trommer ut i natten. I Norge hadde man nok ikke klart for seg faren fra det nye Tyskland - og særlig da ikke to lektorer fra Stabekk skole. De to ble nok skyld i tunge skjebner for noen av oss i toktet. For vi kom jo hjem - unge tenåringer - fulle av begeistring for den baktalte Hitler og tyskerne. Men de aller, aller fleste av oss kom jo hjem til fornuftige foreldre og til lærere som forsto mer enn de to som hadde sendt oss avsted - og sørget for at det nazisatiske såkornet ble kvalt i fødseslen. Men - ikke alle var så heldige - .
I 1939 kom jeg til Tyskland igjen - men denne gangen bedre rustet, og ingen Hitlerhilsen til dem vi møtte. Foranledningen denne gangen var at min gode venn Tønnes Andenæs og jeg hadde funnet at vi måtte se mer av verden - fra våre sykler. Så vi tok Kong Ring - eller var det Kong Dag - til Hamburg for kroner 15 inklusiv hengekøye tett opp i baugen og med mat!
(Camping - Svolvær - Krigen - Utdannelse dept giftermål Jørstadgaten - kommoden - Lillestrøm - Bekkestuabygg - butikk -Einar om penger i banken hvor farfar var kasserer - Landheim - brdr. Dobloug- Stoross - Nei dobloug skal ha lts sammen. Egne Hjem - banken Tre x bygg + store forberedelser til et 4.)